Etter Jegtvolden

Av: Calle Dons, HiST

I et innlegg på Jegtvolden nevnte jeg tre stikkord som det kanskje kunne være nyttig å ta en titt på i forhold til kategorisering, analyse og evaluering av Snarfilm. Disse stikkordene var didaktikk, semiotikk og sjanger. Geir har utfordret meg til å skrive litt om dette og her kommer noen momenter som kanskje kan danne utgangspunkt for det videre arbeid.

Didaktikk

På Jegtvolden jobbet vi mye med temaene innhold og form. Siden film i dette prosjektet skal brukes i en læringssammenheng, trenger vi også å drøfte både form og innhold i en større kontekst, og her kommer de didaktiske refleksjonene inn. Nå er det ikke slik at didaktiske perspektiver er fraværende i dette prosjektet. I søknaden vises det til de didaktiske prinsipper som har forkortelsen MAKVIS. Disse brukes imidlertid som en begrunnelse for film som en alternativ læringsressurs. For å kunne ha et mer distinkt didaktisk perspektiv på analyse og vurdering av den enkelte Snarfilm kan det være nyttig å knytte den didaktiske refleksjonen til kategorier som: mål – innhold – rammefaktorer – læreforutsetninger – arbeidsformer – evaluering. (Bjørndal/Lieberg)

Semiotikk

Å lage snarfilm handler om å kommunisere gjennom kombinasjoner av semiotiske ressurser, dvs ulike meningsbærende tegn. Det dreier seg om å vekke interesse og engasjement med framstillingsformer som anvender bilder, film, animasjon og ulike former for lyd og grafisk design. Tale, bilder, grafikk, film, animasjon og lyd er modaliteter eller framstillingsformer som kan settes sammen og danne meningsbærende uttrykk. Det å utvikle Snarfilm som multimodal presentasjonsform handler blant annet om å kunne organisere disse framstillingsformene og skape meningsfulle tekster der hvert element er en betydningsfull del av denne helheten. Gunther Kress(2003) hevder at arbeid med multimodale tekster må utvides til å innbefatte begrepet. Design, det vil si bruk av og kombinasjon av semiotiske ressurser i alle typer modaliteter, Hva passer best å formidle ved hjelp av muntlig tale? Vil andre lydeffekter forsterke eller utdype meningsinnholdet? Hvilken funksjon skal bilde, bevegelse og animasjon ha?

Modalitet er ifølge Kress både materiell form og kulturskapt organiseringsmåte. Eksempelvis er skriftspråket hensiktsmessig å bruke når en skal framstille tid eller årsaksforhold. Muntlig tale foregår temporalt, det vil si ordene følger sekvensielt etter hverandre, men talen har også elementer som kan appellere til følelser. Kroppsspråk, stemmeleie, trykk, tonelag, pauser etc. er trekk ved talespråket som effektivt kan benyttes for å begeistre, overtale, true etc. Romlige forhold, derimot, lar seg best representere med andre modaliteter. Det samme gjelder farger og lys. Ulike modaliteter har altså muligheter og begrensninger som delvis har sammenheng med deres materialitet, og delvis er kulturelt, sosialt og historisk betinget (hva har det vært vanlig å gjøre før med denne typen materiell). Jewitt og Kress (2003) omtaler dette som modal affordans.

Et annet trekk ved multimodal framstilling er funksjonell spesialisering. Man foretar valg i forhold til hvilke modaliteter som er best egnet til å representerer ulike sider av det meningsinnholdet man ønsker å framstille og organiserer dem på en måte som skaper helhet og sammenheng: Hva kan sies ved hjelp av et bilde, hva kan uttrykkes ved hjelp av skrift og kan man kanskje bruke musikk for å få fram en spesiell effekt? Hvordan vil publikum oppfatte meningsinnholdet? Bør man legge inn spesielle effekter for å nå et bestemt publikum?

Dersom enkelte modaliteter er tillagt særlig stor vekt i en framstilling, snakker vi om funksjonell tyngde. Er framstillingen spesielt rettet mot ”novisen,” vil kanskje bilder dominere, mens i en avansert akademiske sammenheng vil ofte skriftspråket ha forrang framfor andre modaliteter.

Sjanger

Sjangere er kulturelle uttrykksformer for kommunikasjon med et sterkt og nokså varig normsett for ulike uttrykk. Samtidig må sjangrer sees i en kommunikativ sammenheng, de inngår i en sosial og kulturell kontekst og de endrer seg over tid. Sjangere er også deler av et system, ikke som isolerte enkeltsjangere. Vår tide er preget av sjangerblanding , begreper som Remediering (Bolter) og Remix er uttrykk for dette.

Sjangre har bestemte funksjoner i forhold til ulike uttrykksformer. De gir mønster for hvordan vi kan skape og tolke uttrykk. Gir hjelp til sammenheng og mening. Samtdidig er de tolkningsrammer, eller tolkningsbriller, endrer vi dem, endrer vi også innholdet i budskapet.

Grovt sett skiller vi mellom narrative sjangrer og sakprosasjangre. Lyrikk, epikk og drama er eksmpler på Narrative sjangere. De er gjerne bygget opp rundt en fiktiv virkelighet, og kan ikke kontrolleres . Sannhetsverdien er knyttet til troverdighet, utykkets evne til å skape innlevelse og overbevise. Rapporter, dokumentarer gjerne knyttet til faktaopplysninger er eksempler på sakprosasjangrer. De baserer seg på dokumenterte virkelighetsbesrivelser og kan kontrolleres.

Sakprosauttrykk kan med utgangspunkt i språkfunksjon og uttrykkets formål deles inn i tre grupper:

• Referensielle, eksempelvis beskrivelse av fenomener, diskusjoner og drøftinger
• Appellative, eksempelvis reklame
• Ekspressive, eksempvis dagboknotat, stemningsbilde eller andre personlig pregede uttrykk.

Dette var altså en kort gjennomgang av tre sikkord jeg tror kan være nyttig å ha i bagasjen for det videre arbeid med prosjektet Snarfilm. Har du innspill eller tanker til praktisk anvendelse, så legg gjerne igjen en kommentar.