Snarfilm - form eller innhold?

Av: Geir Maribu, HiST

Nylig hadde vi et prosjektseminar der vi diskuterte hvilken type filmer vi ser for oss brukt læringsaktivitetene. Vi snakker altså om filmer brukt i en pedagogisk kontekst. Da skjedde det noe som både overrasket oss og som var en vekker for oss. Det kunne nemlig virke som form var viktigere enn innhold.

På seminaret snakket vi om forskjellige typer av filmer og forskjellige faser i læringsaktivitetene der en gitt type film kan brukes. Det var selvsagt stor enighet om at filmene skulle være raske å lage og de skulle være korte og at de skal kunne lages av læreren selv. Dette er jo selve grunnkonseptet i prosjektet vårt.

Vi så litt på en del filmer vi selv hadde laget og prøvde å komme fram til en del kriterier for hvordan en god film være. Filmen må raskt komme til saken. Det må ikke være slik at filmen står helt "stille" de første 30 sekundene. Framdriften må være god, dvs ikke snakke for sakte og ikke gjenta for mye. Dette er ting vi ennå ikke er gode nok på, men vi er bevisst dette og vi tror at gjennom erfaring vil vi bli bedre på dette.

Det ble også sterkt poengtert at målet/hensikten med filmen må være tydelig helt fra starten av og hvordan den er tenkt brukt i en konkret læringsaktivitet.

Neste aktivitet på seminaret var presentasjon av produksjonslinje for film, formater, publisering etc. Forslag til hvordan vi skulle gjøre tingene ble lagt fram og skulle diskuteres, og vi skulle så ta avgjørelser. De ansvarlige for denne sesjonen hadde vært særs kreative og naturlig nok brukt film for å formidle budskapet.

Men nå skjedde det noe merkelig. Etter at en av filmene var ferdig avspilt så gikk diskusjonen rett på formen til filmen og ikke innholdet. Vi var altså ikke ferdig med diskusjonen i den forrige sesjonen. Nå skal det også sies at denne filmen brøt en del med de prinsippene for god film som vi hadde diskutert tidligere.

Men hvorfor skjedde dette? Skulle ikke vi som var inne i dette prosjektet kunne ta til oss dette budskapet uavhengig av form? Satt vi der og ergret oss over hvor stillestående denne filmen var og gikk dermed glipp av innholdet.

Ville vi gjort det samme dersom det hadde vært en monoton presentasjon med lysark? Sannsynligvis ikke siden vi er så vant med denne og at vi omtrentligen vet hvordan disse arter seg. Det vi sammenligner med er andre lysarkpresentasjoner som vanligvis også er ganske kjedelige.

Blir det anderledes med film? Hva er sammenligningsgrunnlaget der? Sammenligner vi med det som vises på TV eller med filmer laget av profesjonelle? Sannsynligvis gjør vi det, og det var nok det som skjedde her også. Vi så for oss hvordan dette kunne vært presentert dersom vi hadde hatt mengder av ressurser og tid. Men den som laget filmen skulle jo lage en snarfilm, og vi kritiserte den fordi formen ikke var god nok. Det var urettferdig i denne konteksten. Men opplevde vi noe viktig her som vi må forholde oss til i prosjektet?

Gravde vi vår egen grav og falt i den med en gang? Når vi som selv skal lage snarfilmer ikke greier å fri oss fra å kritisere formen - hva da med alle de andre, dvs studenter kollegaer etc? Sannsynligvis vil de være mye kjappere ute med å slakte filmene våre dersom de er dårlige.

Har denne hendelsen lært oss noe? Ja, jeg tror det. Vi må være pinlig nøyaktige med å klargjøre målene for filmen og presisere at den kun fungerer innenfor en viss kontekst. I tillegg kan vi benytte oss av noen formtekniske grep som å komme raskt i gang med levende bilde, snakke høyt og relativt raskt (iallfall ikke langsomt), stille spørsmål i filmen da dette gir variasjon og rytme, bruke humor i noen grad, vise engasjement og interesse for den som ser på, henvende oss direkte etc. Dette er ting vi må prøve ut, erfare og diskutere med hverandre.

Vi står fortsatt ved den opprinnelige idéen som er å lage små korte filmer som skal brukes direkte inn i læringsaktivitetene. Vi vet nå at det må være av en viss minimumskvalitet og at filmene må ha en hensikt eller en oppgave. Da vil studentene se etter innhold i filmene og ikke så mye på formen.

Stemmer det at formen er mye viktigere når det gjelder bruk av film/videosnutter i læringsaktivitetene enn når det f.eks. dreier seg om en forelesning? Hvorfor er det eventuelt slik? Betyr det at idéen med snarfilm er dødfødt?

PS: Normalt burde jeg laget en film i stedet for å lage tekst, men du forstår meg sikkert hvorfor jeg ikke tok sjansen på det nå.